Hvordan utmåles vederlag for inngrep i databasevernet? Ny dom fra Borgarting lagmannsrett

Av Rune Ljostad, advokat (H) og assosiert partner i Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig AS og leder firmaets faggruppe for IP. Han har prosedert flere prinsipielle saker innen IP og personvern og Henning Wahlberg, advokat i Advokatfirmaet Simonsen Vogt Wiig AS.

Borgarting lagmannsrett avsa 11. november 2024 dom i sak mellom Konstali Helsenor AS (Helse­nor) og Start Medical AS (Start Medical), samt to personer tilknyttet Start Medical. Det var tidligere avsagt deldom der det ble konstatert ansvarsgrunnlag, herunder at det forelå inngrep i databasevernet til Helsenor. Denne dommen gjaldt utmåling av kravet.

Sakens bakgrunn er at Helsenor og Start Medical var konkurrenter og drev med utleie av helsevikarer. Helsenor hadde utviklet en applikasjon med store mengder data med opplysninger om helsevikarer. Lagmannsretten hadde i deldommen funnet at Start Medical og de to personene hadde begått inngrep i databasevernet ved at 564 fullstendige vikarprofiler og rundt 19 000 e-postadresser ble trukket ut fra Helsenors database.

Databasevernet følger av åndsverkloven § 24 og innebærer at den som fremstiller en database får enerett til å råde over hele eller vesentlige deler av databasens innhold ved uttrekk eller gjenbruk av databasen. Ved inngrep i databasevernet har den forurettede krav på vederlag og/eller erstatning etter åndsverkloven § 81. Bestemmelsen gir krav på kompensasjon etter flere alternativer, avhengig av hva som er det gunstigste for rettighetshaver, herunder et rimelig vederlag for bruken samt erstatning for skade som ikke ville oppstått ved lisensiering, erstatning for økonomisk tap, eller vinningsavståelse. Det kan også tilkjennes det dobbelte av et rimelig vederlag dersom inngrepet er gjort forsettlig eller uaktsomt.

Helsenor argumenterte for at et rimelig vederlag skulle være 5 % av Start Medicals bruttoomsetning i perioden fra 5. august 2020, som var da dataene ble trukket ut, og frem til 1. november 2023, da dataene ble slettet. Bruttoomsetningen i perioden var ca. 164 millioner kroner, og et vederlag utgjør dermed ca. 8,2 millioner kroner. Videre argumenterte de for at motpartene hadde opptrådt forsettlig eller grovt uaktsomt og at det derfor var grunnlag for det dobbelte av et rimelig vederlag.

Start Medical mente kravet måtte settes vesentlig lavere, og viste til at bransjepraksis fra lisensiering av sammenlignbare databaser tilsier at vederlaget settes lavt. Videre viste de til at vederlaget må gjenspeile omfanget av bruken og at bruken av dataene var svært begrenset, som kun var brukt to ganger til masseutsendelse av e-post. Videre argumenterte de for at dersom vederlaget skulle beregnes som en prosentandel av omsetningen, kan ikke vederlaget utmåles basert på deres totale omsetning, men i stedet kun inntekter som står i årsakssammenheng med utnyttelsen.

Retten påpekte at Helsenor ikke hadde noen lisensieringspraksis som kunne tilsi hva et rimelig og markedsmessig vederlag er, og heller ikke fant retten at det forelå relevant og sammenlignbar bransjepraksis. Retten mente imidlertid at det var hensiktsmessig at vederlaget fastsettes som en prosentandel av inntektene som antas generert gjennom bruken av dataene, og viste til at en slik vederlagsmodell er relativt vanlig ved lisensiering. Retten var imidlertid ikke enig med Helsenor at vederlaget skulle baseres på Start Medicals samlede omsetning, fordi det ville innebåret at lisensvederlaget beregnes også på deler av Start Medicals inntekter som ikke har noe å gjøre med inngrepsdataene.

Etter bevisføringen anslo lagmannsretten skjønnsmessig at 65 % av de samlede inntektene i perioden 2020–2023 relaterer seg til helsevikarer som inngikk i inngrepsdataene fra Helsenor. 65 % av den samlede omsetningen i perioden var 105 millioner kroner, som derfor utgjorde beregningsgrunnlaget.

Deretter var spørsmålet hvor høy prosentandel av dette inntektsgrunnlaget på 105 millioner kroner som skal utgjøre det rimelige vederlaget. Helsenor anførte at prosentsatsen skulle være 5 %, og viste til at denne satsen gjenfinnes i enkelte rettsavgjørelser om immaterielle rettigheter. Retten mente imidlertid at vederlaget i størst mulig grad må fastsettes på grunnlag av en konkret økonomisk analyse av rettighetenes verdi. Retten viste til at tilgang til helsevikarer er avgjørende for denne typen virksomhet, og at Helsenors database gjør det mulig å raskt finne frem til kandidater. Samtidig viste retten til at tilgang til data om helsevikarer i seg selv ikke er nok til å generere inntekter, og at andre innsatsfaktorer er nødvendig for å skape inntektene, slik som forhandling og avtaleinngåelse med den enkelte helsevikar. Retten påpeker også at Helsenors årsregnskap for perioden viser et årsoverskudd på rundt 5–6 % av den totale omsetningen, som tilsier at dersom Helsenor ikke hadde eid databasen og i stedet lisensiert tilgangen fra andre mot en lisensavgift på 5 % av omsetningen, ville Helsenors årsresultat ligget ned mot null. Retten mener dette indikerer at dataene ikke har en så stor verdi som det 5 % lisensavgift tilsier.

På bakgrunn av dette fastsatte retten skjønnsmessig at det rimelige vederlaget bør settes til 2,5 % av grunnlaget på 105 millioner kroner, altså 2,6 millioner kroner. Retten fant at inngrepet hadde vært dels forsettlig, og dels uaktsomt, og satte derfor vederlaget til det dobbelte av et rimelig vederlag jf. åndsverkloven § 81 andre ledd, totalt 5,2 millioner kroner.

Retten fant også at det forelå inngrep i Helsenors forretningshemmeligheter og brudd på markedsføringsloven § 25 om god forretningsskikk.

Saken er publisert i Lovdata under LB-2022-91877-2.